SIMspiration

 
 FAQFAQ   SearchSearch   MemberlistMemberlist   UsergroupsUsergroups   RegisterRegister 
 ProfileProfile   Log in to check your private messagesLog in to check your private messages   Log inLog in 

Lunaville Asylum, del 2. Yndfrids Dagbok.

 
Post new topic   Reply to topic    SIMspiration Forum Index -> Historier
View previous topic :: View next topic  
Author Message
Elisabeth
Medlem


Joined: 12 Jan 2010
Posts: 12

PostPosted: Sun Feb 14, 2010 10:44 pm    Post subject: Lunaville Asylum, del 2. Yndfrids Dagbok. Reply with quote



Her har du Lunaville Asylum.



Det skal visstnok være plass til alle 8 som bor her, men vi har bare 3 enkeltsenger, ei dobbelseng og en liten sofa å sove på. Så vi sover på skift.



Den første natta sov jeg på sofaen, alle sengene var opptatt.

Og så startet et nytt liv for meg.
Noe av det første de gjør her er å ta fra deg etternavnet ditt og ta gruppefoto. Dette er nå min nye familie.



Fra bakerst til venstre står Casper, Caroline, jeg, Abelone og Muriel.
Foran har vi Fjodor, Chaos og Sofus.

Det finnes ikke noe som heter privatliv her. Det er montert kameraer over alt, og de filmer oss hele tiden.
Jeg føler meg som en innesperret forsøkskanin.
Og jeg er vel ikke den eneste.



Chaos tør ikke gå ut fra badet fordi Fjodor vasker kjøkkengulvet utenfor døren.



Og Casper har glemt både tid og sted, så han sjekker om det er dag eller natt. Vi kaller ham trusemannen, for han glemmer ofte å kle på seg og springer alltid rundt i trusa.
Bare se selv...





Han gjør hva som helst i bare trusa.
En dag var han helt borte, da sprang han ut med søpla helt uten en tråd.





Han er forresten ikke den eneste som går i undertøyet, Caroline springer rundt i nattkjole hele dagen. Hun tror hun er en verdensberømt ballettdanser og tar alltid små dansetrinn når hun kjeder seg.
Her står de i badekø. Og det har vi mye av.
Enten er det ingen å se ved baderomsdøra, eller så er det lang kø. Aldri noen mellomting.
Men det er kanskje ikke så rart at det blir kø når noen tar seg god tid til å leke i badekaret og ikke gidder å vaske seg engang!









Sofus ser ikke helt god ut her, spør du meg.
Men han er vel kanskje lykkelig?

Dokøen er ikke mindre enn badekøen, og noen ganger skal alle inn samtidig. Da blir det lenge å vente. Og da får alle utenfor døren sammenbrudd av all ventingen.

Fjodor stenger seg ofte inne på do og gråter alene.





Noen ganger greier han ikke vente til han kommer seg inn.

Andre ganger sitter han bare og stirrer stivt fremfor seg i mange timer.



Eller spiller sjakk med seg selv.



Men han er veldig huslig av seg. Han vasker kopper og lager mat.
En dag fikk han en glimrende ide.
Han lagde slike smørbrød som det er bilde av på plakaten på kjøkkenet.
Ostesmørbrød! Og alle sammen digga det!
Det er den beste ideen han noen gang har hatt, tror jeg.



Alle samlet seg på kjøkkenet samtidig for første gang i historien.
Bare se...



Hele den dagen spiste vi ostesmørbrød.



Det er det nærmeste vi noen gang har kommet til å ha en fest.
Og utpå kvelden lagde jeg gele til oss.
Vi sulter ikke!



Jo forresten, det er ikke helt sant.

Jeg er den eneste som får lov til å jobbe utenfor Asylet.
Her er jeg på vei til jobb. Ikke le! Jeg er profesjonell danser...snart.



Akkurat denne dagen var kjøleskapet tomt, og siden det er jeg som tjener pengene er det også jeg som bestiller maten.
Og det glemte jeg å gjøre før jeg dro på jobb.

Den dagen trodde jeg vi skulle sulte i hjel, og det trodde de andre også.
De gikk til og med ut i porten og spurte forbipasserende naboer om mat.



Stakkars nabo.
Da jeg kom hjem gikk jeg rett til sengs, men neste dag fylte vi kjøleskapet igjen.
Og da var vi mange sultne beboere om å ta imot varene.
Avisbudet bare snudde og gikk.



De fleste her på huset leker seg gjennom dagene.
Nettene også, for her er ingen ting som heter døgnryttme.



Det er ikke så mye annet å ta seg til. Tv'en gikk i stykker en av de første dagene jeg var her, og ingen tør reparere den.
Så da kaster vi ball...



Har putekrig...





Lekesloss...



Leker med forbipasserende kjæledyr...





Hopper i søledammer...







Bygger snømann...



En snømann kan forresten være en god samtalepartner når man føler seg innestengt.





Vi svømmer i all slags vær...





Eller man kan skrive i dagboka si.



Men det er ikke sikkert det du skriver forblir en hemmelighet.



Og så er det bare jeg som kan fiske.



Mange av oss er veldig flinke på piano etter hvert.






Noen ganger får vi gjester som gjerne vil underholde oss.



De føler seg også innestengt etter en stund.




En gang kom det en nabo på besøk. Han satte seg ved pianoet for å underholde oss, men desverre kunne han langt fra spille like godt som noen av oss.
Fjodor elsker musikk og stillte seg opp for å lytte. Men det lød aldeles forferdelig, og Fjodor fikk helt nella.



Til alt overmål gir Abelone ham driks...



Hvis blikk kunne drepe...



Sammenbrudd...



Så kommer Caroline for å se hva han bærer seg for, og forsøke å trøste ham.



Hun står der en stund og snakker rolig til ham...



...før hun begynner å danse og klappe i hendene til gnålet.



Fjodor er så kvalm, så kvalm.



Han får nok og går ut i frisk luft.
Men Sofus, som har sett på hele episoden på avstand, blir hysterisk da han blir forlatt alene med den notorisk spillende gjesten.
Da får gjesten nok og går hjem, og Sofus blir helt alene.



Til slutt kommer Sofus gråtende inn i senga til meg og forlanger pannekaker midt på natten. Så da går vi på kjøkkenet da.
Stakkars Sofus.



Vanligvis er han en hyppig gjest i kjøleskapet, han er fråtseren i huset.
Men det er helst når han ikke er så redd.



Egentlig er han ganske grei, for når han leser den ene avisen vi får og som alle sloss om, får jeg lese over skulderen hans.



Noen ganger leser han avisen sammen med Muriel.



Jeg tror de er hemmelig forelsket i hverandre. Men begge later som ingenting, for ingen av dem tør å si det.

Muriel har sine problemer, hun som alle andre her.
Noen ganger sitter hun dypt bekymret i sofaen og tvinner hender.



Andre ganger ligger hun på sofaen og stirrer ut i luften i mange dager.
Da er det ikke vits i å snakke til henne en gang, for hun svarer ikke.



Caroline har også slike dager med sofaslitende taushet hvor hun ikke svarer noen.



Men Abelone prøver like vel hun.



Det er lite romantikk på huset.
Men jeg prøvde meg på Casper en gang.



En skikkelig god nuss, fikk jeg.



Det ble bare med det.
Jeg liker Chaos bedre. Er han ikke skjønn?



Vi har ikke all verdens til kjemi, men man kan kanskje ikke forlange så mye når man er innlagt på Asyl?
Og så er han så utrolig romantisk. Søt er han.


Noen ganger, når jeg kommer hjem fra jobb, er jeg så sliten at jeg ser ting som ikke er der. Som pingviner for eksempel.



Alle vet da at de ikke finnes her på ordentlig...?



Eller sånn som den dagen det var et forferdelig uvær. Det lynte og tordnet, og plutselig slo det ned i et tre utenfor.



Alle ble fryktelig redde, og 4 av oss sprang ut for å se nærmere på dette.



Vanligvis slukker slike branner av seg selv etter en stund, men ikke denne brannen. Det brant i mange timer gjennom enda et uvær.
Og sent på kvelden ringte jeg brannvesenet for å få dem til å komme og slukke. Noen må jo ta ansvar!
Jeg kan da ikke stå og se på at Asylet brenner ned, da slipper jeg jo aldri ut herfra!



Men brannmannen fant ikke noen brann og ga meg kjeft for at jeg hadde ringt. Tulletelefoner til brannvesenet er en alvorlig ting, sa han og ga meg en advarsel. Det måtte bare ikke gjenta seg!
Så dro han igjen.

Etterpå gikk vi ut og sjekket igjen.
Og alle kan da vel se at det fremdeles brenner her?
Det gjorde i alle fall vi!



Neste morgen hadde ilden slukket av seg selv.
Kanskje det regnet, jeg vet ikke...jeg sov.

Hva mer kan jeg fortelle?
Alle trenger vi en samtalepartner.



Lykkes man ikke på første forsøk...



...lykkes man kanskje på neste.



Som vanlig er det Fjodor som trår støttende til.

Selv foretrekker jeg å snakke med mitt eget speilbilde.
Det er også nyttig i den jobben jeg har.



Men det aller beste er når man kan nyte noe i fred og ro.
Som når man får spise i fred med ei venninne.



Eller lese avisen uten avbrytelser.



Eller når man lærer noe nytt.
Slik som Muriel her, hun har nettopp lært seg å re senger.
Gjett om hun var stolt.



Jeg avslutter her i håp om, at neste gang kan jeg fortelle om min nyvunne frihet og mitt liv på utsiden av Asylet.
Hvis jeg noen gang kommer meg ut herfra da.
Jeg lever i håpet.
Back to top
View user's profile Send private message
Display posts from previous:   
Post new topic   Reply to topic    SIMspiration Forum Index -> Historier
All times are GMT + 2 Hours
Page 1 of 1

 
Jump to:  
You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum
You cannot vote in polls in this forum


© 2007-2008 Informe.com. Get Free Forum Hosting
Powered by phpBB © 2001 - 2005 phpBB Group
 
Theme ACID v. 2.0.18 par HEDONISM